Den siste uken gikk Amaliedagene av stabelen i Oslo; en konferanse arrangert av flere brukerorganisasjoner med WSO (Landsforeningen We Shall Overcome) i spissen. Som del av arrangementet ble det torsdag 25. august holdt en demonstrasjon mot pakkeforløp i psykisk helsevern, på Eidsvolds plass foran Stortinget.
Appell mot pakkeforløp i psykisk helsevern
Psykiatrihistorien er, som de fleste vet, ingen vakker historie. Selv om det også har vært gode intensjoner om å hjelpe, er det en historie preget av overgrep og undertrykkelse, og framfor alt en gjennomgående maktskjevhet, der de som har mottatt hjelp har hatt lite eller ingenting de skulle ha sagt om den hjelpen de har fått.
Hvordan har dette vært mulig? Det er selvfølgelig komplekst, men en viktig faktor jeg vil trekke fram her er den medisinske modellen.
Den medisinske modellen går ut på at en fagperson foretar en utredning, stiller diagnose, og bestemmer ut fra dette hvilken behandling som skal iverksettes. Dette er en modell som legger all definisjonsmakt hos fagpersonen. Innenfor somatikken har dette fungert til dels svært godt, men når det gjelder psykiske problemer stiller det seg annerledes.
Vi har ikke vitenskapelig hold for å si at psykiske problemer er sykdom. De psykiatriske diagnosene er som kjent konstruksjoner, med dårlig vitenskapelig grunnlag. Det psykiatriske diagnosesystemet er blitt til under sterk påvirkning fra profesjonsinteresser og, ikke minst, fra legemiddelindustrien. Men ikke bare er den medisinske modellen uvitenskapelig når den anvendes på psykiske problemer. Det er også et tankesett som kan frata mennesker deres autonomi, selvtillit og mestringstro; mye på grunn av den nevnte maktskjevheten og definisjonsmakten som ligger hos fagpersonen. Det er også en modell som bidrar til fremmedgjøring av psykiske problemer, der de sees som sykdom, løsrevet fra den livssammenheng som vanskene eksisterer i.
Gjennom historien har vi sett mange eksempler på motkrefter og forsøk på å forbedre den psykiske helsehjelpen, og å utjevne maktskjevheten. I 1999 fikk vi en opptrappingsplan innen psykisk helse, som skulle stake ut en ny kurs. Det ble lagt fram et helhetlig menneskesyn, hvor den medisinske modellen ikke var enerådende, men hvor man vektla at mennesker er sammensatte og har behov på flere områder. Bolig, økonomi, kulturelle og åndelige behov er alle vesentlige sider ved det å være menneske, og når man trenger hjelp med livet sitt er det ofte bruk for et tverrfaglig samarbeid.
Ikke minst slo opptrappingsplanen et slag for brukermedvirkning. Man skulle anerkjenne brukerens erfaringer og kunnskap, og det het at «Brukernes behov må derfor være utgangspunkt for all behandling og kjernen i all pleie (…)».
Siden den gang har det skjedd en del gode ting. De kommunale tilbudene er i ferd med å bygges ut, vi har fått større fokus på tverrfaglighet gjennom videreutdanningen i psykisk helsearbeid, og ikke minst har vi sterke brukerorganisasjoner som har gjort sine stemmer gjeldende i offentligheten.
Likevel er vi mange som mener at utviklingen går altfor sakte!
Mange opplever at fagfolk ikke lytter til erfaringene deres og ikke lar disse få konsekvenser for behandlingen. Mange føler seg som kasteballer i hjelpeapparatet, der de går fra den ene behandleren til den andre, der de ikke får innflytelse over hva slags eller hvor langvarig behandling de skal få. Mange kommer tilbake i behandlingssystemet på nytt og på nytt, fordi de ikke opplever å ha fått ordentlig hjelp, fordi de aldri er blitt tatt på alvor som den de er, og aldri har fått tid til å bli trygg og finne veien videre sammen med en lyttende fagperson.
I spesialisthelsetjenesten brukes det mer og mer tid på utredning og spørreskjemaer, og mindre og mindre tid på å faktisk hjelpe. I tillegg er tjenestene preget av styringsformen New Public Management der det, ifølge kritikken som er kommet de senere årene, blir drevet behandling på samlebånd, og hvor det blir viktigere å telle antall konsultasjoner enn å gi hjelp som virker.
Og så, høsten 2015, lanserer Høyre et forslag om pakkeforløp innen psykisk helsevern. Som om dét skulle løse de problemene jeg har snakket om til nå. Til tross for store protester fra brukermiljøer og fagmiljøer, er det nå bestemt at pakkeforløpene skal innføres.
Pakkeforløp bygger på den medisinske modellen, der man svarer på spørreskjemaer, får en diagnose og deretter en behandlingspakke basert på diagnosen. I tråd med den medisinske modellen er det altså diagnosen som bestemmer, ikke ens personlige preferanser eller ens egen definisjon av problemene. Det er et forhåndsdefinert antall timer per diagnose, og hvis det er slik at man oppfyller kriteriene for flere diagnoser, kan man få flere ulike behandlingspakker. Hvis det blir som i Danmark, hvor de allerede har innført pakkeforløp, vil utredningen og de ulike pakkene kunne gis av ulike behandlere, med til dels lang ventetid imellom.
Så mye for opptrappingsplanens vakre ord om et helhetlig menneskesyn!
Dette vil de altså innføre, til tross for at folk har sammensatte problemer, der symptomene kan variere, og der det kan ta tid å finne ut av hva som blir de beste løsningene. Til tross for manglende forskningsmessig hold for at diagnoser kan forutsi hva slags hjelp som vil virke, og hvor lang tid det vil ta. Til tross for at psykiske problemer ikke fungerer på denne måten, fordi problemene kan arte seg på ulike måter uansett om man får den samme diagnosen. Hvis Per og Lise begge har fått diagnosen depresjon, kan Per ha behov for bearbeiding av barndomstraumer for å komme over sin depresjon, mens Lise har behov for hjelp til å få en fast bolig for å bli glad igjen. Diagnose i seg selv kan ikke forutsi hva som vil hjelpe.
Men de vil altså innføre pakkeforløp, til tross for at forskningen viser oss at relasjonen er den viktigste faktoren i samtaleterapi, og at de terapeutene som viser fleksibilitet og tilpasser seg til den personen de sitter overfor, oppnår de beste resultatene hos sine klienter.
Til tross for at brukerbevegelsen i årevis har bedt om at når man søker hjelp må man bli tatt på alvor som den unike personen man er, og bli hørt på sine unike behov, ut fra sin livshistorie, sårbarheter og ressurser. Til tross for at historien viser oss at det ikke fungerer å la den ene part sitte med definisjonsmakten over den andre.
Til tross for alt dette skal man altså innføre pakkeforløp, hvor mennesker skal deles opp i ulike diagnoser og pakker, og ikke sees som de helhetlige personene vi er.
Men det er ikke dette vi vil ha!
Vi vil ha hjelp som bygger på den enkeltes behov, preferanser og erfaringer, i et samarbeid der fagpersoner kan bidra med sin kunnskap, men alltid med ydmykhet og en lyttende holdning, hvor man ikke påtvinger den andre sine definisjoner eller virkemidler. Vi vil ha hjelp som får lov å ta tid, hvor man får mulighet til å utvikle trygge relasjoner og hvor man ikke trenger å ha alle svarene med én gang.
Vi må ikke godta en modell som neglisjerer erfaringskunnskapen og brukerperspektivet nok en gang. Vi må ikke godta et system som vil behandle mennesker på samlebånd. Vi må ikke godta at ett, snevert perspektiv – altså den medisinske modellen – skal være førende for hjelpen som gis. Og vi må ikke godta en modell som bygger opp under behandlingsapparatets ekspertrolle og setter brukernes autonomi ytterligere tilbake.
Den ønskede utviklingen på psykisk helse-feltet går ikke fort nok, og vi har simpelthen ikke tid til nok en forsinkelse i arbeidet for bedre psykisk helsehjelp.
Vi er ikke diagnoser, vi er ikke pakker, vi er mennesker. Også når vi sliter med livene våre må vi først og fremst bli møtt som mennesker.
